Memories for life
Arctic Trophy er for mange det ultimate eventyret og hvert år trekker denne russiske konkurransen flere nordmenn til nord Russland for å sette seg selv og bil på prøve.
Jeg skulle denne gangen være navigatør og vinsjer for Svein ”Svein54” Selmer, og her er det som skjedde….
Codriver plassen sikret
For nesten et år siden la Svein Selmer ut en melding om at han trengte en codriver for å kunne delta på Arctic Trophy 2009.
Jeg var ikke sen om å svare, da dette var noe jeg alltid hadde ønsket å forsøke… en skikkelig utfordring på alle måter, og vi ble enige om at plassen i sidestolen var min, fantastisk, men det skulle bli et hektisk år, ikke minst for Svein som sto for bilbyggingen.
Mye som må planlegges og fikses
I løpet av året bygget Svein om sin Suzuki SJ 413 til en “minimonstertruck” bilen skulle være lett og enkel, og med god fremkommelighet, erfaring med slike kjøretøy hadde ingen av oss, men med stort pågangsmot og med hjelp og tips fra fjern og nær gikk det greit, selv om hele prosjektet holdt på å strande i sluttfasen, da motor ga mye hodebry. Bilen ble tilslutt bygd med en 2 liters Suzukimotor fra en nyere Vitara. Hjulopphenget er også spesielt, der har nemlig Svein bygd om til Spiralfjærer, og selve opphenget etter eget hode og gode ideer fra andre, noe som fungerte over all forventning.
Bergum hadde ansvaret for kart og løsningen ble PC med 15” skjerm like foran codriver. Garmins vektorkart dugde ikke, og nye vektorkart ble kjøpt inn fra www.mapstore.com. Kartprogram ble velkjente Ozi explorer.
For å reise til Russland så må man ha visum, og dette ble enkelt fikset gjennom www.visum.no. 2 biler reiste i følge oppover, meg og Svein med Suzukien på slep og Knut og Tom med Jimnyen på slep
Lang vei til Murmansk
Turen opp er et eventyr i seg selv, 2 hele dager med kjøring går det fort med når man skal så langt mot nord. Første overnatting ble unnagjort i Sverige og andre overnatting i Finland, nærmere bestemt i grensebyen Salla, på internett beskrevet som ”A place in the middle of nowhere”, Tidlig dagen etter ble det samling i den russiske tollen, ikke rart vi samlet oss der, for dette var byråkratisk, og tok tid. Alt vi hadde med oss ble sirlig notert ned, og serienummer på alt av elektronikk måtte også noteres. Alt av bagasje måtte pakkes ut, og det er en del når man skal delta på sitt første Trophy, og etter at bilen var inspisert fikk vi passere, men ingen stopp den første kilometeren var de strenge formaningene… etter en kilometer passerte vi den virkelig grensen, her var det piggtråd og sandgraver, sandgravene var alltid nyraket slik at man enkelt kunne se om noen hadde krysset uten lov.
Bilen ble tatt med oppover på henger
Provosorisk overnatting i finske Salla. Her er et av de andre Norske lagene.
Et annet lag med Knut bak rattet, har med seg nok utstyr. Bilen er en Suzuki Jimny.
4×4 en nødvendighet selv på hovedveiene
Veien fra grensen og inn til startbyen Kandalaskja var vel som forventet, for å si det slik så var vi glad vi kjørte offroadbil, det var 24 mil med mildt sagt variert standard, her fant man alt fra asfalt til rene sumper. Vel fremme så var det klart for registrering og teknisk… teknisk var enkelt, de sjekket stort sett dekkstørrelse og om man kjørte med vanlige aksler. Etter at denne jobben var unnagjort var det å lete frem til nærmeste bensinstasjon for påfyll av både drivstoff og mat, og midt i byen fant vi en Statoil stasjon. Vareutvalget var kjent så nær som en ting, her solgte de SPRIT!!!… ellers lå det mer velkjente Statoilvarer i frysedisken, både Grandiosa og Sørlandsis var å finne.
Teknisk kontroll var kjapt unnagjort…. Dette var dagen før start.
Den store dagen
Hotellet var også av heller dårlig standard, den natta vi lå der regnet det heftig og det dryppet friskt fra taket flere steder, på badet hang varmtvannsberederen i bare rørene, og det levde i dusjen…
frokosten ble inntatt på Statoil… viktig å føle seg litt hjemme når man er langt hjemmefra.
Vi var klare for start, og satte kursen mot torvet i byen hvor starten skulle gå, og siden vi var noen av de første som kom fikk vi kremplassen midt i smørøyet, og de forholdsvis små bilene våre fikk masse oppmerksomhet, selv russisk TV var frempå og intervjuet oss. Spådommene fra de fremmøtte var enkel… disse små bilene her holder aldri gjennom dette tøffe løpet.
Arrangøren hadde ordnet egen tolk for oss
Starten var gått, eller, i hvertfall den ofesielle starten. Vi skulle nå møtes til våres virkelige start inne i skogen.
Tøff Start
Turen inn til selve starten, SA1 skulle bli dramatisk, bilen foran oss satte seg fast på en provisorisk bro, slik at vi måtte kjøre rundt.
senere fikk vi høre at en av de deltagende Toyotaene hadde veltet på samme broa.
Disse fikk ikke deltatt i år. Trist var det, for dem…
Det kom flere slike bruer.
Starten ble vanskelig og det var tydelig at vi ikke kjente bilen skikkelig, vi fulgte etter de andre, og etter hvert funket vi og bilen i en sann symfoni, gjørmehull og myr gikk som en drøm, og på første etappe endte vi på en 16. plass, ATVer inkludert. Natta ble tilbringt i Lavo på skikkelig moseseng, myggteltet mitt hadde Svein likegodt glemt hjemme…
Full klaff
Neste etappe var en 24 timers etappe, og den startet bra, over en elv og opp en skråning, det gikk som en drøm. Myrene ble forsert i gamle spor og uten for mye vinsjing, vi tok det ganske med ro og regnet med at vi lå et stykke bak de andre. Overraskelsen var derfor stor da vi kom i mål som tredje beste bil, og kun brukte 12 timer på etappen. På kvelden ble det bål og bilettersyn, den trengte litt ekstra pleie etter å ha vært igjennom en slik prøvelse.
Utover natta dukket de andre nordmennene opp, sist inn av de norske var Gaute og Håvard som dødslitne kom i mål en time før tiden var ute, da var selvsagt bålet brent ned og vi hadde sovet i mange timer… hadde jeg kunnet se inn i fremtiden hadde vi stått opp og behandlet dem som konger.
Starten på 3. etappe lignet den forrige
Igjen bar det ut i myrlendt terreng ganske kjapt, vi hadde fått tips om å ta til venstre der myra startet. Men siden alle andre svingte til høyre gjorde vi også det, en feil som skulle vise seg å bli skjebnesvanger. Myra ble etter hvert bløtere og dypere, men det gikk allikevel forholdsvis greit med vår bil som veide en tredjedel av mange av de andre monsterbilene, selvsagt ble det en vinsjing på oss også, men ikke på langt nær så mye som mange andre.
Vi var egentlig ganske tilfredse med situasjonen, men på vei ut i et av de aller bløteste stedene så smalt det fra forakselen, det var mellomakselen fremme som hadde fått seg en smell, sannsynligvis hadde beskyttelsesplaten foran blitt slått opp i dobbeltkrysset og ødelagt det… fakta var uansett at vi måtte ha hjelp for å komme videre.
Behov for hjelp
Heldigvis hadde arrangøren et eget rescue team og vi fikk meldt fra at vi trengte assistanse, etter det var det bare å sitte å vente…
Timene gikk, og det begynte å bli mørkt. Jeg satt inne i bilen, og hørte at det begynte å hagle på vinduet….
Hagl…. Det var mygg, Store mygg.
Svein fikk beskjed om at her drar vi fra, og så begynte vi å vinsje.
Mens vi vinsjet dukket plutselig Gaute og Håvard opp, de hadde hatt en tøff tur på etappen og vinsjet seg stort sett gjennom hele myra. Tidsfristen ville de uansett ikke rekke så de bestemte seg heldigvis for å hjelpe oss… Det ble vinsjet fram til kl 2 på natta før begge bilene var på tørr grunn, under denne opperasjonen hadde også clutchen vår tatt kvelden, men et leirbål hjelper liksom mot det meste. Det hadde da gått 6 timer siden jeg hadde sittet i bilen.
tilbake til sivilisasjonen
Neste morgen blir vi igjen overlatt til oss selv, men Gaute og Håvard la igjen litt ekstra mat, og mens vi venter på rescueteamet dukker enda en bil opp som hadde stått fast i Myra hele natta.
Noen uhell fikk vi da under tauingen og…
Utpå formiddagen dukker endelig redningen opp, men det skulle fortsatt gå 7 timer før vi var ute på farbar vei, inspeksjon viste at skadene var for store til å fortsette, bak var bremserøret knekt av, vi hadde ingen mellomaksel forover, og en svært tvilsom clutch, og etter å ha reparert bremsene så tuslet vi tilbake mot Kandelaskja. Vi fant gutta i Jimnyen og denne gangen har de funnet et hotell med super standard, det ble uansett frokost inntatt på Statoil stasjonen, vi følte oss liksom litt hjemme der.
Det var egentlig bare å sette nesa hjemover, Arctic Trophy var over for vår del, men for et eventyr det hadde vært, og de lange timene i bilen ble brukt for å fordøye alle inntrykkene. Det ble etter hvert også diskutert andre løsninger som kunne vært brukt på bilen, og begge to var nok i gang med planlegging av ny tur mer eller mindre ubevist.
Vi hadde en fantastisk tur og vil gjerne takke alle som gjorde det mulig samt alle deltagerne spesielt de norske som gjorde dette eventyret komplett.
Til arctic Tropy, og Russland…..Da svidanja. Vi kommer tilbake. Her er resultatene..
Takk til alle støttespillerne